Kan vi ha tillit til politiets etterforskning?

Treholt-saken, Birgitte Tengs-saken, Fritz Moen-saken, Bjugn-saken og den noe mindre kjente Marius Kolstad-saken, er alle eksempler på at politiets framgangsmåte i etterforskningen blir kritisert. Hvilke metoder bruker politiet når de skal framskaffe bevis i en straffesak? Har metodene til alle tider holdt mål, og kan vi stole på norsk politi i dag?

Jeg har erfaring som polititjenestekvinne gjennom 15 år, hvor jeg en periode underviste i avhørsteknikk, og vil i mine betraktninger fokusere på politiavhøret, som har en sentral posisjon i norsk strafferett.

I de siste ukers debatt rundt påstandene om fingerte pengebevis, er det framholdt at politi og rettsvesen sannsynligvis var preget av den kalde krigen i sin håndtering av saken. Visstnok skal dette være en forklaring på hvorfor et slikt overtramp kan ha funnet sted. Hva så med Fritz Moen, Bjugn-saken, drapet på Marius Kolstad og Birgitte Tengs? Disse er eksempler på saker som har blitt en alvorlig belastning for det norske politi og rettsvesen. Etterforskningen kan heller ikke sies å være påvirket av noen kald krig.

Generell opplæring i avhørsteknikk som baserer seg på resultater fra forskning, ble for første gang satt på timeplanen hos Politihøgskolen i 2001.Før den tid dreide opplæringen seg i stor grad om beskrivelse av lovteksten og hvordan prosessuelle regler skulle nedtegnes i avhøret. Unntaket var et kurs i avhør av barn, utviklet av forskerne Gamst og Langballe på midten av 90-tallet. Den enkelte etterforsker har stort sett vært prisgitt læring fra egne og andre kollegers praksis. Dette har også vært tilfelle i land som England og USA.

I alvorlige straffesaker har politiet benyttet de som har vært å anse som de beste avhørerne. Ifølge engelsk forskning har disse «flinke» også vært de «farligste». I søken etter kunnskap,hentet noen inspirasjon fra amerikansk avhørsmetodikk, hvor en "målet helliger midlet-holdning" har vært rådende. I USA er det fullt lovlig å lyve og trikse for å få en mistenkt til å tilstå. Straffeprosessloven og påtaleinstruksen , som er viktige holdepunkt både etisk og praktisk, for gjennomføringen av etterforskningen i Norge, gir ikke rom for slike metoder. Undersøkelser har vist at dette lovverket har blitt tøyd.

Etterforskere er presset av arbeidsgiver, media og venner på å få en løsning hvis man mener at gjerningsmannen er tatt, men ikke har bevis. Jo mer avsky saken vekker, desto sterkere oppleves presset på oppklaring. Flere forskere påpeker at politiet er svært sårbare i slike situasjoner. Uten en bevissthet rundt dette, er det en fare for at etterforskere lettere kan ty til teknikker som dreier seg om manipulasjon. Norge har vært kritisert av FNs torturkommisjon for bruken av "trussel om varetekt og isolasjon" under avhør. Etter et besøk i 1993 sier kommisjonen: « Torturkommisjonen har hørt en rekke påstander om bruk av psykologiske teknikker under avhør. Bruken av slike psykiske pressmidler ble anerkjent av en høyere polititjenestemann som delegasjonen møtte.»

Tidligere politioverbetjent i Oslo, Asbjørn Rachlews doktoravhandling (2009) "Justisfeil ved politiets etterforskning-noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak", er interessant lesning. Her vektlegges menneskets begrensede evne til å forholde seg objektivt til verden. Rachlew sier i et intervju med forskning.no: "Nøytral informasjon tar vi til inntekt for vårt etablerte syn. Men det skumleste er at vi som mennesker har en tendens til å bortforklare å ikke lete etter informasjon som strider mot vår oppfatning av hvordan verden henger sammen."

Rachlew sier videre om sin erfaring som etterforsker: «Jeg jobbet etter prinsippet om at sannhenten måtte fram, men så ikke at jeg i første rekke søkte etter min oppfatning av sannheten.” Avhøreren har stor påvirkningskraft med hensyn til påliteligheten av den informasjonen som samles inn. Det er en fare for innsamling av feilaktige opplysninger om avhører preges av en sterk antagelse av skyld, og formålet med avhøret blir å overtale den mistenkte eller vitner til å akseptere disse antagelsene.

Verden går heldigvis framover. Både Politihøgskolen og politidistriktene lokalt, fokuserer nå på opplæring av sine ansatte som tar utgangspunkt i samme grunnsyn som Europarådets torturkomité. I 2002 gjorde komiteen det klart at formålet med etterforskningen er å samle inn nøyaktig og pålitelig informasjon, ikke å få fram en tilståelse. Allerede etter besøket i 1993 anbefalte kommisjonen elektronisk opptak av avhør som standard under etterforskningen, for å dokumentere hvordan opplysningene framkommer. Politiet i Norge har også tatt denne anbefalingen inn over seg, og flere og flere avhør blir nå tatt opp på lyd og/eller bilde.

De nye teknikkene legger vekt på testing av hypoteser og har fokus på en god og rettferdig behandling av mistenkte. Skoleringen legger vekt på kunnskaper om vitnepsykologi som blant annet innbefatter vitners og mistenktes sårbarhet og hvordan minnet fungerer. Etikk og refleksjon går som en rød tråd gjennom hele undervisningsopplegget. Dokumentasjon av avhøret gjennom video- og lydopptak er sentralt. Kurset er svært populært og blir beskrevet av etterforskere som etterlengtet kunnskap og et helt nødvendig verktøy i etterforskningen. En deltager, som snart skulle gå av med pensjon, uttrykte ettertenksomt etter kursslutt: "Hvorfor har jeg ikke fått lære dette tidligere?"

Kan vi så stole på politiets etterforskning i 2010? Den positive utviklingen de seinere åra hvor en mer vitenskaplig tankegang legges til grunn, gjør meg sikrere på at politiet håndterer kriminalsakene på en forsvarlig måte. Likevel må man ikke slå seg til ro med at dagens praksis er god nok. En kontinuerlig evaluering av praksis og et samarbeid med forskere vil kunne sikre at politiet holder seg på "Den smale sti". For å oppnå dette må politiet åpne opp for innsyn. Jeg sier som Asbjørn Rachlew: "Tiden er forbi der politiet holder sine metoder i etterforskningen for seg selv." 


Datalagringsdirektivet

Trondheim Høyre arrangerte i går åpent høringsmøte rundt datalagringsdirektivet. Jeg benket meg som tilhører, med barna plassert glad og fornøyd på Prinsen kino. I utgangspunktet trodde jeg at mitt standpunkt var et ambivalent ja. Det kunne da ikke bli sånn at politiet ikke skulle kunne hente ut data fra basestasjoner, sms og IP-adresser lenger? Som politikvinne gjennom flere år har jeg opplevd dette som svært viktige bidrag for oppklaring av kriminalsaker.

Politiinspektør Jarl Wikdal snakket varmt om direktivet og redegjorde for dagens praksis som han var redd skulle opphøre. Politiet har i dag mulighet til å innhente opplysninger om telefontrafikk i 3-5 måneder. IP-adresser kan innhentes innenfor en periode på ca. 3 uker. Praksisen rundt innhenting av teledata er prisgitt teletilbydernes lagring av data for oppfølging av fakturering. Wikdal gav eksempler på oppklaring av innbrudd på bakgrunn av gjennomgang av telefontrafikk på aktuelle basestasjoner i området hvor innbruddet fant sted. Innlegget gjorde meg litt sikrere på at mitt nølende ja-standpunkt var riktig. Jeg trodde fortsatt direktivet var nødvendig for å sikre politiet historiske data også i framtiden. Likevel, det føltes som et valg mellom pest eller kolera. Hva med misbruk, utro tjenere og ikke minst hva med alle milliardene en innføring av direktivet vil koste samfunnet?

Høyres Heidi Nordby Lunde representerte "nei"-siden. Politiet fikk så hatten passet. De fikk klar beskjed om å ta i bruk de virkemidler som allerede fantes, og flere mer eller mindre dokumenterte eksempler på elendig politiarbeid ble formidlet. Samtidig gjorde hun det klart at nei-siden ønsker å bekjempe kriminalitet og at de ikke er imot at politiet innhenter trafikkdata etter dagens praksis.

Noe forvirret satt jeg på benkrad tre og spekulerte. Hva mente hun med det? Og hva om teletilbydernes lagringspraksis opphører, noe som er sannsynlig med nye typer abonnementer og teknologisk utvikling? Hva da? Før jeg rakk å stille spørsmål kom det fram i debatten at Høyre må sikre at mulighetene politiet har i dag, ikke forsvinner.

På bussen på vei hjem til Melhus satt jeg sammen med to lykkelige kinogjengere, og var sikker i min sak. Alt jeg trengte å høre var at politiet får opprettholde gjeldende praksis, noe som medfører lagring av data, men ikke av det omfang som dirketivet beskriver. Etter min mening er dagens muligheter for innhenting av data tilstrekkelig. Frykten for et vingeklippet politi hadde forsvunnet. Så enkelt og så vanskelig kan det være å skifte standpunkt.

Det handler ikke om å finne den rette, men å være den rette. Han har tydeligvis skjønt det...

Burkaforbud og røykeforbud til glede eller besvær?

For noen år siden leste jeg boka: ”Tusen strålende soler” av Khaled Hosseini, og var rystet. Den handler om kvinners vanskelige kår i Afghanistan. Boka beskriver blant annet en av hovedkarakterenes møte med burka som trygg og beskyttende mot et urolig og uforutsigbart samfunn. Mariam som kvinnen heter, føler det som en lettelse å tre burkaen over hodet. Dette til tross for at hennes patriarkalske mann forordner burkabruk utenfor husets fire vegger fordi hustruens ansikt er en sak for ham alene.

Den franske nasjonalforsamlingen godkjente nettopp et forslag om å gjøre det forbudt å bruke plagg som burka og nikab på offentlige steder, til stor furore blant muslimske og ikke-muslimske kvinner og menn. Juridiske eksperter har tidligere advart franske politikere som ønsker å innføre forbudet, mot at det kan være i strid med kvinners rettigheter.

Nicolas Sarkozy mener burka er et symbol på undertrykkelse og har ingen plass i det franske samfunnet. Hva vil egentlig disse kvinnene selv? Ønsker de å iføre seg burka for å synliggjøre ærbarhet og underkastelse, men også for å føle seg trygge?

Vil vi ved å vedta et burkaforbud fjerne grunnlaget for kvinnenes følelse av trygghet? Eller vil et burkaforbud har samme virkning som røykeloven, ett av tidenes mest utskjelte forslag, som ble til ett av tidenes mest populære vedtak straks det ble fattet Jeg er klar over at sammenlikningen er noe lettvint, men ligger det ikke noen likhetstrekk i begge disse sakene?

La oss følge beslutningen i Frankrike med stor interesse i månedene framover. Loven avventer endelig godkjenning i september.

Hva er det med familievold?

”Mistenkte har slått sin samboer, som må kjøres på legevakta. Barna ligger på loftet og sover. Situasjonen har roet seg og politiet forlater stedet." Strofer som disse blir daglig plottet inn i politiets loggsystem. Forventingene til hva politiet skal bidra med i familievoldssaker, har vært store både fra familiemedlemmer og andre offentlige instanser.

Siden jeg ble uteksaminerte fra politiskolen for 17 år siden, har jeg jevnlig håndtert saker hvor vold i nære relasjoner er tema, blant annet som familievoldskoordinator i Sør-Trøndelag politidistrikt. Gapet mellom forventningene til politiet i disse sakene, og hva politiet vil og kan bidra med, har vært til å ta og føle på.

Jeg har kjent på ansvaret og spekulert på hvordan vi best kan hjelpe disse familiene. Jeg har vært i samtale med ofre, gjerningspersoner og barn, og tenkt enda litt til. Rutiner rundt risikovurdering, voldsalarm og offentlig påtale er gjennomgått, og jeg har prøvd å gjøre politiet litt flinkere. Så når patruljen endelig har skjønt, etter årevis med oppfølging (les masing), at de skal skrive anmeldelse uavhengig av hva fornærmede ønsker, forsvinner fornærmede. Hun ønsker ikke å forklare seg, og det var ingen andre vitner enn henne, bortsett fra barna da, og de er jo heller ikke pliktig til å forklare seg. Skal man likevel forsøke å dra barna inn i dommeravhør, slik at de kan bidra til at far blir straffet, eller skal de få slippe? Maktesløs og desillusjonert stempler politijuristen til slutt saken med "henlagt".

Hun ønsker seg fred

Så ser jeg det plutselig. I sak etter sak forteller fornærmede om sitt store ønske. Hun ønsker ikke straff. Hun ønsker seg fred. Kanskje kan en rettssak eller en bot medføre at freden kommer sigende over hjemmet, tenker jeg. Men så får jeg høre om andre utilsiktede virkninger av straffen. Om en bot som rammer hele familien. Om en fengselsstraff som gjør familieøkonomien vanskeligere. Om barn som opplever at årets ferie må legges på is. Om far som kommer ut av fengslet, mer bitter enn noen gang. Og det er kona og barnas skyld.

Restorative justice

En høstdag i 2007 hører jeg for første gang om Restorative Justice.(RJ) Leder fro Konfliktrådet i Sør-Trøndelag Iren Sørfjordmo, mener at dette underlige begrepet kan være av betydning for familier som opplever vold.
Og for å gjøre en lang historie kort; jeg søkte permisjon fra politiet og ble leder for prosjektet Familievold, forsoning og forebygging i Konfliktrådet. Prosjektet er en del av regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner.
Restorative Justice går i korte trekk ut på at de som er berørt av en kriminell handling selv bidrar til å finne en løsning på problemet. I Norge blir dette praktisert gjennom konfliktrådene.
Bruken av RJ i saker som omhandler vold i nære relasjoner er omstridt da det ofte er en makt- ubalanse mellom partene som kan gjøre en dialog vanskelig. Likevel tror jeg at dersom fornærmede ønsker dette og ikke føler seg presset, så vil en slik dialog kunne ha mye for seg. Det forutsettes videre at mistenkte erkjenner hovedtrekkene i voldsbeskrivelsen. Dialogen munner som regel ut i felles avtale mellom partene om hvordan relasjonen mellom partene skal være i tiden framover. Det kan hende fornærmede ikke ønsker kontakt eller at hun ønsker å avslutte forholdet i trygge rammer.

Sakene

Prosjektet har arbeidet med til sammen 84 saker, siden forprosjektet startet høsten 2007. Av disse er 14 gjerningspersoner kvinner.16 ulike nasjonaliteter er representert, men flest saker dreier seg om etniske nordmenn. Sakene er vidt forskjellige. Vi har hatt engangstilfeller og gjentagende voldshendelser, saker hvor en ørefik og psykisk mishandling har foregått og vold med skadefølge.

Det nytter

En familiefar fra et krigsherjet land ble pågrepet av politiet etter bråk i hjemmet. Barna var livredde og eldstemann kontaktet politiet. Patruljen anså dette for å være så alvorlig at de skrev en anmeldelse og varslet barnevernet. Når de søkte i politiets vaktjournal så de at det ikke var første gangen at politiet hadde blitt kontaktet. Mor og eldste sønn sa seg villige til å la seg avhøre, men gav klar beskjed om at det var uaktuelt å stille i retten.
Politiet syntes det var for ille at saken skulle henlegges, og sendte derfor saken over til konfliktrådet som alternativ til straff. I samtale fortalte mor om trusler om vold og om alkoholmisbruket til far. Hun ønsket ikke straff, men at hun og barna skulle få fred. I formøtet med far fortalte han om sine problemer med å tilpasse seg den norske kulturen. Han slet med krigsminner, var arbeidsledig og helsa skrantet. Han angret og var forferdelig lei seg. Så møttes far, mor og meglerne. Mor fikk fortelle far om hvordan hun opplevde de voldelige episodene og om hvor redde både hun og barna var. At ungene var glade i han, men samtidig redd han ville komme til dem beruset og vanskelig. Møtet resulterte i en avtale der far skulle oppsøke lege for å få behandling for sitt alkoholproblem, og ikke oppsøke familien når han drakk. Neste møte, fire måneder etterpå, viste at avtalen ble fulgt. Far hadde fått medisinsk hjelp og fullført en viktig eksamen som kunne gi han jobb. Han sa at han hadde det godt. Mor sa at hun ikke hadde trodd det var mulig å få så god hjelp fra politiet.

Å være med på denne prosessen, har gitt meg stor tro på dialogen. Saken lå an til å bli henlagt da påtalemyndigheten ikke hadde vitner som var villige til å stille i retten. Prosjektet fanget opp en familie som ellers ville ha "fått seile sin egen sjø". Politiet kunne gjennom sine sanksjoner legge til rette for hjelp og oppfølging.
NTNU Samfunnsforskning AS er nå i ferd med å evaluere prosjektet. Tilbakemeldinger fra ofrene gir oss en pekepinn på at dette kan være et viktig bidrag i en vanskelig prosess. Uttalelser som: "Jeg følte jeg ble trodd" og "Nå tør jeg bryte ut" eller " Det var godt at også andre fikk se hvordan han er", har gitt oss tro på at vi går i riktig retning. Hva er det så med familievold? Jeg grubler fortsatt, men har en følelse av å være på riktig vei.

FORSTÅSEGPÅERE

Den som forstår seg på slikt sa

at hun aldri ville lære å sykle.

I dag sykler hun.

Den som har kunnskapen sa:

"Underlivsundersøkelsen viser overgrep".

I dag vet vi at det ikke var sånn.

Den som har forsket fortalte

at de som har lengre ringfinger enn pekefinger

er mer maskuline.

I dag ser jeg at det umulig kan stemme.

Til alle tider har mennesket søkt

å forstå sammenhenger.

Og til alle tider har mennesket tatt feil.

Lykkelig er hun som likevel sykler.

Drept av pappa

Barneombudet spurte i går: "Hva mener folk der ute om VGs forside i dag? Forsiden med store bokstaver i barnehøyde. "DREPT AV PAPPA" og tretten barneansikter."

Konfliktrådet i Sør-Trøndelag har drevet prosjektet Familievold, forsoning og forebygging i to år, og har gjennom 72 saker erfart at barn ofte er usynlige i konflikten mellom foreldrene. At VG endelig setter et fokus på barn som blir drept er viktig. Mord og selvmord er familievold i ytterste konsekvens.

Samtidig er det mange mange flere barn som daglig er redd for at noen i familien skal bli skadet. Samfunnet har en stor jobb å gjøre for å trygge disse.

Å synliggjøre de usynlige barna er viktig, også alle de som er vitne til vold i hjemmet. Å utvise en nulltolleranse omkring barns vitne til vold er en begynnelse. Verden går heldigvis framover og i 2006 skjedde en lovendring som gjør det straffbart å utsette et barn for å være et vitne til vold. Konfliktrådet i Sør-Trøndelag følger opp en slik sak, hvor far ble domfelt for vold mot mor og to døtre, samt for å ha latt de andre barna i familien være vitne til volden.

Å synliggjøre barna er et ansvar vi alle har i møtet med disse familiene. Det handler om å tørre og det handler om å bry seg.

INTEGRITET

Du ønsker nærhet
det fortrolige,
men velger avstand,
det arrogante.
Du ønsker det gode
det som er ekte,
men velger staffasjen,
det forgjengelige.
Den lære du innbitt forfekter,
feies bort i løpet av et sekund,
når livet,
begjæret
sviket
det sannselige,
bølger over deg
i all sin kraft.
Smerten over valget murrer,
idet du snur deg,
på dine knær
og ser:
En mann i samme bølge
klippefast og oppreist
med blikket vendt mot himmelen.

Valget

Jeg velger meg april
April er forventningens måned
Den er gul
og begynnende grønn
kanskje også litt blå
Himmel blå
Snart kommer
varme og lange dager
Jeg velger også deg
i april
om du vil...

MESSI

Rå muskelkraft, hurtighet
Spenst, svette
I sann forening med
ukuelig vilje
og kamp
Nesten dødsforakt
Instinktet regjerer
triumferer
Skulder møter skulder
Blikk møter blikk
Taktikk møter taktikk
Så i en resolutt bue
vippes ballen inn mellom stengene
Først da løsner smilet
hos ham som er sterkest
Den ultimate utløsning
er et faktum

Earth Hour

Jeg har hatt min egen earth hour.

Så deilig det var!

Å skru av all unødvendig energi;

Bekymringer

Begrensninger

Utilstrekkelighet

En stille time fra alle negative tilrop.

Var det så enkelt?

Jeg har jo sett lysbryteren,

Men aldri skjønt at den kunne skrues av.

Dette skal jeg gjøre oftere.

I alle fall hvert år.

Alene

Alene,
det er det vi alle er.
Noen står støtt alene.
Andre skjelver
der de prøver å holde seg oppreist.
Enkelte føler seg nakne.
Flere er redde
Mange søker sammen,
bare for finne ut
at også der
er de alene...

Ha en fin dag, alene. Glem ikke å gi et smil til de du møter langs din vei .