Trondheim Høyre arrangerte i går åpent høringsmøte rundt datalagringsdirektivet. Jeg benket meg som tilhører, med barna plassert glad og fornøyd på Prinsen kino. I utgangspunktet trodde jeg at mitt standpunkt var et ambivalent ja. Det kunne da ikke bli sånn at politiet ikke skulle kunne hente ut data fra basestasjoner, sms og IP-adresser lenger? Som politikvinne gjennom flere år har jeg opplevd dette som svært viktige bidrag for oppklaring av kriminalsaker.
Politiinspektør Jarl Wikdal snakket varmt om direktivet og redegjorde for dagens praksis som han var redd skulle opphøre. Politiet har i dag mulighet til å innhente opplysninger om telefontrafikk i 3-5 måneder. IP-adresser kan innhentes innenfor en periode på ca. 3 uker. Praksisen rundt innhenting av teledata er prisgitt teletilbydernes lagring av data for oppfølging av fakturering. Wikdal gav eksempler på oppklaring av innbrudd på bakgrunn av gjennomgang av telefontrafikk på aktuelle basestasjoner i området hvor innbruddet fant sted. Innlegget gjorde meg litt sikrere på at mitt nølende ja-standpunkt var riktig. Jeg trodde fortsatt direktivet var nødvendig for å sikre politiet historiske data også i framtiden. Likevel, det føltes som et valg mellom pest eller kolera. Hva med misbruk, utro tjenere og ikke minst hva med alle milliardene en innføring av direktivet vil koste samfunnet?
Høyres Heidi Nordby Lunde representerte "nei"-siden. Politiet fikk så hatten passet. De fikk klar beskjed om å ta i bruk de virkemidler som allerede fantes, og flere mer eller mindre dokumenterte eksempler på elendig politiarbeid ble formidlet. Samtidig gjorde hun det klart at nei-siden ønsker å bekjempe kriminalitet og at de ikke er imot at politiet innhenter trafikkdata etter dagens praksis.
Noe forvirret satt jeg på benkrad tre og spekulerte. Hva mente hun med det? Og hva om teletilbydernes lagringspraksis opphører, noe som er sannsynlig med nye typer abonnementer og teknologisk utvikling? Hva da? Før jeg rakk å stille spørsmål kom det fram i debatten at Høyre må sikre at mulighetene politiet har i dag, ikke forsvinner.
På bussen på vei hjem til Melhus satt jeg sammen med to lykkelige kinogjengere, og var sikker i min sak. Alt jeg trengte å høre var at politiet får opprettholde gjeldende praksis, noe som medfører lagring av data, men ikke av det omfang som dirketivet beskriver. Etter min mening er dagens muligheter for innhenting av data tilstrekkelig. Frykten for et vingeklippet politi hadde forsvunnet. Så enkelt og så vanskelig kan det være å skifte standpunkt.
