Treholt-saken, Birgitte Tengs-saken, Fritz Moen-saken, Bjugn-saken og den noe mindre kjente Marius Kolstad-saken, er alle eksempler på at politiets framgangsmåte i etterforskningen blir kritisert. Hvilke metoder bruker politiet når de skal framskaffe bevis i en straffesak? Har metodene til alle tider holdt mål, og kan vi stole på norsk politi i dag?
Jeg har erfaring som polititjenestekvinne gjennom 15 år, hvor jeg en periode underviste i avhørsteknikk, og vil i mine betraktninger fokusere på politiavhøret, som har en sentral posisjon i norsk strafferett.
I de siste ukers debatt rundt påstandene om fingerte pengebevis, er det framholdt at politi og rettsvesen sannsynligvis var preget av den kalde krigen i sin håndtering av saken. Visstnok skal dette være en forklaring på hvorfor et slikt overtramp kan ha funnet sted. Hva så med Fritz Moen, Bjugn-saken, drapet på Marius Kolstad og Birgitte Tengs? Disse er eksempler på saker som har blitt en alvorlig belastning for det norske politi og rettsvesen. Etterforskningen kan heller ikke sies å være påvirket av noen kald krig.
Generell opplæring i avhørsteknikk som baserer seg på resultater fra forskning, ble for første gang satt på timeplanen hos Politihøgskolen i 2001.Før den tid dreide opplæringen seg i stor grad om beskrivelse av lovteksten og hvordan prosessuelle regler skulle nedtegnes i avhøret. Unntaket var et kurs i avhør av barn, utviklet av forskerne Gamst og Langballe på midten av 90-tallet. Den enkelte etterforsker har stort sett vært prisgitt læring fra egne og andre kollegers praksis. Dette har også vært tilfelle i land som England og USA.
I alvorlige straffesaker har politiet benyttet de som har vært å anse som de beste avhørerne. Ifølge engelsk forskning har disse «flinke» også vært de «farligste». I søken etter kunnskap,hentet noen inspirasjon fra amerikansk avhørsmetodikk, hvor en "målet helliger midlet-holdning" har vært rådende. I USA er det fullt lovlig å lyve og trikse for å få en mistenkt til å tilstå. Straffeprosessloven og påtaleinstruksen , som er viktige holdepunkt både etisk og praktisk, for gjennomføringen av etterforskningen i Norge, gir ikke rom for slike metoder. Undersøkelser har vist at dette lovverket har blitt tøyd.
Etterforskere er presset av arbeidsgiver, media og venner på å få en løsning hvis man mener at gjerningsmannen er tatt, men ikke har bevis. Jo mer avsky saken vekker, desto sterkere oppleves presset på oppklaring. Flere forskere påpeker at politiet er svært sårbare i slike situasjoner. Uten en bevissthet rundt dette, er det en fare for at etterforskere lettere kan ty til teknikker som dreier seg om manipulasjon. Norge har vært kritisert av FNs torturkommisjon for bruken av "trussel om varetekt og isolasjon" under avhør. Etter et besøk i 1993 sier kommisjonen: « Torturkommisjonen har hørt en rekke påstander om bruk av psykologiske teknikker under avhør. Bruken av slike psykiske pressmidler ble anerkjent av en høyere polititjenestemann som delegasjonen møtte.»
Tidligere politioverbetjent i Oslo, Asbjørn Rachlews doktoravhandling (2009) "Justisfeil ved politiets etterforskning-noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak", er interessant lesning. Her vektlegges menneskets begrensede evne til å forholde seg objektivt til verden. Rachlew sier i et intervju med forskning.no: "Nøytral informasjon tar vi til inntekt for vårt etablerte syn. Men det skumleste er at vi som mennesker har en tendens til å bortforklare å ikke lete etter informasjon som strider mot vår oppfatning av hvordan verden henger sammen."
Rachlew sier videre om sin erfaring som etterforsker: «Jeg jobbet etter prinsippet om at sannhenten måtte fram, men så ikke at jeg i første rekke søkte etter min oppfatning av sannheten.” Avhøreren har stor påvirkningskraft med hensyn til påliteligheten av den informasjonen som samles inn. Det er en fare for innsamling av feilaktige opplysninger om avhører preges av en sterk antagelse av skyld, og formålet med avhøret blir å overtale den mistenkte eller vitner til å akseptere disse antagelsene.
Verden går heldigvis framover. Både Politihøgskolen og politidistriktene lokalt, fokuserer nå på opplæring av sine ansatte som tar utgangspunkt i samme grunnsyn som Europarådets torturkomité. I 2002 gjorde komiteen det klart at formålet med etterforskningen er å samle inn nøyaktig og pålitelig informasjon, ikke å få fram en tilståelse. Allerede etter besøket i 1993 anbefalte kommisjonen elektronisk opptak av avhør som standard under etterforskningen, for å dokumentere hvordan opplysningene framkommer. Politiet i Norge har også tatt denne anbefalingen inn over seg, og flere og flere avhør blir nå tatt opp på lyd og/eller bilde.
De nye teknikkene legger vekt på testing av hypoteser og har fokus på en god og rettferdig behandling av mistenkte. Skoleringen legger vekt på kunnskaper om vitnepsykologi som blant annet innbefatter vitners og mistenktes sårbarhet og hvordan minnet fungerer. Etikk og refleksjon går som en rød tråd gjennom hele undervisningsopplegget. Dokumentasjon av avhøret gjennom video- og lydopptak er sentralt. Kurset er svært populært og blir beskrevet av etterforskere som etterlengtet kunnskap og et helt nødvendig verktøy i etterforskningen. En deltager, som snart skulle gå av med pensjon, uttrykte ettertenksomt etter kursslutt: "Hvorfor har jeg ikke fått lære dette tidligere?"
Kan vi så stole på politiets etterforskning i 2010? Den positive utviklingen de seinere åra hvor en mer vitenskaplig tankegang legges til grunn, gjør meg sikrere på at politiet håndterer kriminalsakene på en forsvarlig måte. Likevel må man ikke slå seg til ro med at dagens praksis er god nok. En kontinuerlig evaluering av praksis og et samarbeid med forskere vil kunne sikre at politiet holder seg på "Den smale sti". For å oppnå dette må politiet åpne opp for innsyn. Jeg sier som Asbjørn Rachlew: "Tiden er forbi der politiet holder sine metoder i etterforskningen for seg selv."
