Øvelse gjør mester...

Etter å ha vært "bokbader" på bibilioteket i Trondheim i dag, fant jeg det for godt å feire uken som har vært. Timeplanen har krevd sin mann (kvinne) og jeg kom meg gjennom alt, uten å halte for mye. 

Etter en liten snartur ned Nordre, skled jeg så forsiktig og umerkelig jeg kunne inn på Bari i Munkegata. Liv, latter og skravel slo mot meg idet jeg åpnet døra. Det var lørdag ettermiddag kl. 17. Forventningen til hva kvelden kunne bringe lå som en nesten synlig røyk i lokalet. Jeg fant meg et bord i en krok, bestilte rødvin og suppe, og drog fram avisen.

Så er det bare det at jeg er veldig dårlig på å være alene i all offentlighet. Jeg har sett de kvinner og menn som sitter der mutters alene som om dette er det mest avslappende og selvfølgelige av alt. Kommer jeg noensinne dit? Tankene mine flyr fram og tilbake, opp og ned, hit og dit. Når jeg har brukt 23 minutter på VG-Kvistads kronikk om EU, gir jeg opp. Jeg slurper i meg suppen og rødvinen, og vet at jeg må øve mer. Om du så, mot all formodning, skulle se meg sitte der alene på en kaffe eller pub, ikke ta kontakt, jeg øver.

Prinsessen (Til ei ung jente som følte seg annerledes)

Hun er vennlig
og nett
så oppmerksom
og rett
får beundrende blikk
og misunnelses stikk

Prinsessen har gullhår
en flott siluett
og en gang var hjertet
uendelig lett

Hun er en prinsesse
de vet det så vel
Når skal hun selv se det
At hun har alt hell.

JEG FORTJENER BEDRE

Jeg fortjener bedre,
sa midtstopperen
og kjente den ydmykende
tresmaken fra benken

Jeg har lagt ned en stor innsats,
sa rådgiveren så tårene spratt
da han ikke ble forfremmet

Så var det de to jentene som står
fremst, som skule få danse solo,
sa jenta indignert
og strøk med forurettet hånd
over såre tær

Se meg
Hør meg
Jeg fortjener noe mer
sa kvinnen i det hun sakte
men sikkert
satte kursen
mot stupet...