Etter å ha vært "bokbader" på bibilioteket i Trondheim i dag, fant jeg det for godt å feire uken som har vært. Timeplanen har krevd sin mann (kvinne) og jeg kom meg gjennom alt, uten å halte for mye.
Etter en liten snartur ned Nordre, skled jeg så forsiktig og umerkelig jeg kunne inn på Bari i Munkegata. Liv, latter og skravel slo mot meg idet jeg åpnet døra. Det var lørdag ettermiddag kl. 17. Forventningen til hva kvelden kunne bringe lå som en nesten synlig røyk i lokalet. Jeg fant meg et bord i en krok, bestilte rødvin og suppe, og drog fram avisen.
Så er det bare det at jeg er veldig dårlig på å være alene i all offentlighet. Jeg har sett de kvinner og menn som sitter der mutters alene som om dette er det mest avslappende og selvfølgelige av alt. Kommer jeg noensinne dit? Tankene mine flyr fram og tilbake, opp og ned, hit og dit. Når jeg har brukt 23 minutter på VG-Kvistads kronikk om EU, gir jeg opp. Jeg slurper i meg suppen og rødvinen, og vet at jeg må øve mer. Om du så, mot all formodning, skulle se meg sitte der alene på en kaffe eller pub, ikke ta kontakt, jeg øver.
