"Om jeg skulle tenke bare på meg selv og min familie, så hadde Høyre vært partiet for meg, men jeg er opptatt av omsorg for alle som ikke har så god økonomi, dermed havner jeg nok lengre til venstre", sier min kollega vennling, men bestemt. Forestillingen hennes er at Høyre vil bidra til mindre omtanke og omsorg i et mer konkurranseorientert samfunn.
Med et boblende engasjement som vokser seg stort helt fra lilletåa og opp, prøver jeg å forklare min kollega at dette ikke stemmer, at det er et vrengebilde av vår politikk. Hun er redd for store forskjeller spesielt i skolen, og nevner amerikanske skoler, hvor den enkeltes lommebok er det som gjør den tilgjengelig. Jeg trekker pusten, gjør meg klar for en tirade, og er alt for klar over hvor misjonerende det høres ut, men jeg tenker at dette kan ikke stå uimotsagt, og sier:
"Høyre ønsker ikke amerikanske tilstander. Til dels har vi det i private skoler i Norge i dag, dessverre. La oss ta Kristelig Videregående skole (KVT) som et eksempel. Den går jo for å være en bra skole og er privat. Skolen drives med støtte fra staten og eierne og i tillegg betaler elevene en semesteravgift på ca 11 000 kroner for ett skoleår. Elevene må ha gode karakterer for å komme inn, men de må også ha foreldre som har mulighet til å punge ut. Det Høyre ønsker er å gjøre tilbudet tilgjengelig for alle uavhengig av foreldrenes økonomi, ved å finne ordninger som dekker egenandelen, f.eks gjennom stipender fra Statens Lånekasse. Vi vil dessuten ha et totalforbud mot at private eiere skal kunne ta utbytte av skoledriften.
Min kollega ser noe skeptisk ut, men jeg får lov til å fortsette:
"Det viktigste er likevel at Høyre er for en sterk offentlig skole. De private skolene skal være et supplement, og det må vurderes om tilbudet som ønskes opprettet, kan ødelegge grunnlaget for den offentlige skolen på stedet, før tillatelse gis ".
"Ja, ja, ja", sier min kollega. Hun har hørt nok misjonering om Høyres skolepolitikk og jeg lurer inn at vi vil satse på læreren før hun setter fokuset på helse.
Der er hun helt sikker på at Høyres politikk vil sørge for forskjeller. Jeg er litt usikker på om jeg skal la henne leve i denne troa, og gi meg for i dag, men smeller til igjen:
"Helsekøene er i dag lengre enn på mange år, og markedet for helseforsikringer har skutt i været tilsvarende. Aldri før har så mange betalt seg ut av køen. For å hindre et klasseskille mellom de som har råd og de som ikke har det, vil Høyre at den enkelte selv skal få velge hvem som best innfrir sine behov, på det offentliges regning. Frivillige og private helsetjenester skal altså få slippe mer til for å skape mangfold, kvalitet og for få ned helsekøene. Styrking av det offentlige helsetilbudet er dessuten en viktig kampsak for Høyre.
Min kollega smiler og takker høflig for dagens preken. Jeg vet jeg kanskje har sagt mer enn det som godt er, men jeg har i alle fall prøvd å oppklare feilaktige oppfatninger om mitt parti. Hvem vet, kanskje det utgjorde en forskjell for min kollega, når hun om litt skal gå til valgurnen.
Med et boblende engasjement som vokser seg stort helt fra lilletåa og opp, prøver jeg å forklare min kollega at dette ikke stemmer, at det er et vrengebilde av vår politikk. Hun er redd for store forskjeller spesielt i skolen, og nevner amerikanske skoler, hvor den enkeltes lommebok er det som gjør den tilgjengelig. Jeg trekker pusten, gjør meg klar for en tirade, og er alt for klar over hvor misjonerende det høres ut, men jeg tenker at dette kan ikke stå uimotsagt, og sier:
"Høyre ønsker ikke amerikanske tilstander. Til dels har vi det i private skoler i Norge i dag, dessverre. La oss ta Kristelig Videregående skole (KVT) som et eksempel. Den går jo for å være en bra skole og er privat. Skolen drives med støtte fra staten og eierne og i tillegg betaler elevene en semesteravgift på ca 11 000 kroner for ett skoleår. Elevene må ha gode karakterer for å komme inn, men de må også ha foreldre som har mulighet til å punge ut. Det Høyre ønsker er å gjøre tilbudet tilgjengelig for alle uavhengig av foreldrenes økonomi, ved å finne ordninger som dekker egenandelen, f.eks gjennom stipender fra Statens Lånekasse. Vi vil dessuten ha et totalforbud mot at private eiere skal kunne ta utbytte av skoledriften.
Min kollega ser noe skeptisk ut, men jeg får lov til å fortsette:
"Det viktigste er likevel at Høyre er for en sterk offentlig skole. De private skolene skal være et supplement, og det må vurderes om tilbudet som ønskes opprettet, kan ødelegge grunnlaget for den offentlige skolen på stedet, før tillatelse gis ".
"Ja, ja, ja", sier min kollega. Hun har hørt nok misjonering om Høyres skolepolitikk og jeg lurer inn at vi vil satse på læreren før hun setter fokuset på helse.
Der er hun helt sikker på at Høyres politikk vil sørge for forskjeller. Jeg er litt usikker på om jeg skal la henne leve i denne troa, og gi meg for i dag, men smeller til igjen:
"Helsekøene er i dag lengre enn på mange år, og markedet for helseforsikringer har skutt i været tilsvarende. Aldri før har så mange betalt seg ut av køen. For å hindre et klasseskille mellom de som har råd og de som ikke har det, vil Høyre at den enkelte selv skal få velge hvem som best innfrir sine behov, på det offentliges regning. Frivillige og private helsetjenester skal altså få slippe mer til for å skape mangfold, kvalitet og for få ned helsekøene. Styrking av det offentlige helsetilbudet er dessuten en viktig kampsak for Høyre.
Min kollega smiler og takker høflig for dagens preken. Jeg vet jeg kanskje har sagt mer enn det som godt er, men jeg har i alle fall prøvd å oppklare feilaktige oppfatninger om mitt parti. Hvem vet, kanskje det utgjorde en forskjell for min kollega, når hun om litt skal gå til valgurnen.
 |
| Dialog ved Eli Stav |
