Etter å ha vært "bokbader" på bibilioteket i Trondheim i dag, fant jeg det for godt å feire uken som har vært. Timeplanen har krevd sin mann (kvinne) og jeg kom meg gjennom alt, uten å halte for mye.
Etter en liten snartur ned Nordre, skled jeg så forsiktig og umerkelig jeg kunne inn på Bari i Munkegata. Liv, latter og skravel slo mot meg idet jeg åpnet døra. Det var lørdag ettermiddag kl. 17. Forventningen til hva kvelden kunne bringe lå som en nesten synlig røyk i lokalet. Jeg fant meg et bord i en krok, bestilte rødvin og suppe, og drog fram avisen.
Så er det bare det at jeg er veldig dårlig på å være alene i all offentlighet. Jeg har sett de kvinner og menn som sitter der mutters alene som om dette er det mest avslappende og selvfølgelige av alt. Kommer jeg noensinne dit? Tankene mine flyr fram og tilbake, opp og ned, hit og dit. Når jeg har brukt 23 minutter på VG-Kvistads kronikk om EU, gir jeg opp. Jeg slurper i meg suppen og rødvinen, og vet at jeg må øve mer. Om du så, mot all formodning, skulle se meg sitte der alene på en kaffe eller pub, ikke ta kontakt, jeg øver.
lørdag 22. oktober 2011
tirsdag 12. april 2011
Prinsessen (Til ei ung jente som følte seg annerledes)
Hun er vennlig
og nett
så oppmerksomog rett
får beundrende blikk
og misunnelses stikk
Prinsessen har gullhår
en flott siluett
og en gang var hjertet
uendelig lett
Hun er en prinsesse
de vet det så vel
Når skal hun selv se det
At hun har alt hell.
mandag 17. januar 2011
JEG FORTJENER BEDRE
Jeg fortjener bedre,
sa midtstopperen
og kjente den ydmykende
tresmaken fra benken
Jeg har lagt ned en stor innsats,
sa rådgiveren så tårene spratt
da han ikke ble forfremmet
Så var det de to jentene som står
fremst, som skule få danse solo,
sa jenta indignert
og strøk med forurettet hånd
over såre tær
Se meg
Hør meg
Jeg fortjener noe mer
sa kvinnen i det hun sakte
men sikkert
satte kursen
mot stupet...
sa midtstopperen
og kjente den ydmykende
tresmaken fra benken
Jeg har lagt ned en stor innsats,
sa rådgiveren så tårene spratt
da han ikke ble forfremmet
Så var det de to jentene som står
fremst, som skule få danse solo,
sa jenta indignert
og strøk med forurettet hånd
over såre tær
Se meg
Hør meg
Jeg fortjener noe mer
sa kvinnen i det hun sakte
men sikkert
satte kursen
mot stupet...
søndag 26. september 2010
Kan vi ha tillit til politiets etterforskning?
Treholt-saken, Birgitte Tengs-saken, Fritz Moen-saken, Bjugn-saken og den noe mindre kjente Marius Kolstad-saken, er alle eksempler på at politiets framgangsmåte i etterforskningen blir kritisert. Hvilke metoder bruker politiet når de skal framskaffe bevis i en straffesak? Har metodene til alle tider holdt mål, og kan vi stole på norsk politi i dag?
Jeg har erfaring som polititjenestekvinne gjennom 15 år, hvor jeg en periode underviste i avhørsteknikk, og vil i mine betraktninger fokusere på politiavhøret, som har en sentral posisjon i norsk strafferett.
I de siste ukers debatt rundt påstandene om fingerte pengebevis, er det framholdt at politi og rettsvesen sannsynligvis var preget av den kalde krigen i sin håndtering av saken. Visstnok skal dette være en forklaring på hvorfor et slikt overtramp kan ha funnet sted. Hva så med Fritz Moen, Bjugn-saken, drapet på Marius Kolstad og Birgitte Tengs? Disse er eksempler på saker som har blitt en alvorlig belastning for det norske politi og rettsvesen. Etterforskningen kan heller ikke sies å være påvirket av noen kald krig.
Generell opplæring i avhørsteknikk som baserer seg på resultater fra forskning, ble for første gang satt på timeplanen hos Politihøgskolen i 2001.Før den tid dreide opplæringen seg i stor grad om beskrivelse av lovteksten og hvordan prosessuelle regler skulle nedtegnes i avhøret. Unntaket var et kurs i avhør av barn, utviklet av forskerne Gamst og Langballe på midten av 90-tallet. Den enkelte etterforsker har stort sett vært prisgitt læring fra egne og andre kollegers praksis. Dette har også vært tilfelle i land som England og USA.
I alvorlige straffesaker har politiet benyttet de som har vært å anse som de beste avhørerne. Ifølge engelsk forskning har disse «flinke» også vært de «farligste». I søken etter kunnskap,hentet noen inspirasjon fra amerikansk avhørsmetodikk, hvor en "målet helliger midlet-holdning" har vært rådende. I USA er det fullt lovlig å lyve og trikse for å få en mistenkt til å tilstå. Straffeprosessloven og påtaleinstruksen , som er viktige holdepunkt både etisk og praktisk, for gjennomføringen av etterforskningen i Norge, gir ikke rom for slike metoder. Undersøkelser har vist at dette lovverket har blitt tøyd.
Etterforskere er presset av arbeidsgiver, media og venner på å få en løsning hvis man mener at gjerningsmannen er tatt, men ikke har bevis. Jo mer avsky saken vekker, desto sterkere oppleves presset på oppklaring. Flere forskere påpeker at politiet er svært sårbare i slike situasjoner. Uten en bevissthet rundt dette, er det en fare for at etterforskere lettere kan ty til teknikker som dreier seg om manipulasjon. Norge har vært kritisert av FNs torturkommisjon for bruken av "trussel om varetekt og isolasjon" under avhør. Etter et besøk i 1993 sier kommisjonen: « Torturkommisjonen har hørt en rekke påstander om bruk av psykologiske teknikker under avhør. Bruken av slike psykiske pressmidler ble anerkjent av en høyere polititjenestemann som delegasjonen møtte.»
Tidligere politioverbetjent i Oslo, Asbjørn Rachlews doktoravhandling (2009) "Justisfeil ved politiets etterforskning-noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak", er interessant lesning. Her vektlegges menneskets begrensede evne til å forholde seg objektivt til verden. Rachlew sier i et intervju med forskning.no: "Nøytral informasjon tar vi til inntekt for vårt etablerte syn. Men det skumleste er at vi som mennesker har en tendens til å bortforklare å ikke lete etter informasjon som strider mot vår oppfatning av hvordan verden henger sammen."
Rachlew sier videre om sin erfaring som etterforsker: «Jeg jobbet etter prinsippet om at sannhenten måtte fram, men så ikke at jeg i første rekke søkte etter min oppfatning av sannheten.” Avhøreren har stor påvirkningskraft med hensyn til påliteligheten av den informasjonen som samles inn. Det er en fare for innsamling av feilaktige opplysninger om avhører preges av en sterk antagelse av skyld, og formålet med avhøret blir å overtale den mistenkte eller vitner til å akseptere disse antagelsene.
Verden går heldigvis framover. Både Politihøgskolen og politidistriktene lokalt, fokuserer nå på opplæring av sine ansatte som tar utgangspunkt i samme grunnsyn som Europarådets torturkomité. I 2002 gjorde komiteen det klart at formålet med etterforskningen er å samle inn nøyaktig og pålitelig informasjon, ikke å få fram en tilståelse. Allerede etter besøket i 1993 anbefalte kommisjonen elektronisk opptak av avhør som standard under etterforskningen, for å dokumentere hvordan opplysningene framkommer. Politiet i Norge har også tatt denne anbefalingen inn over seg, og flere og flere avhør blir nå tatt opp på lyd og/eller bilde.
De nye teknikkene legger vekt på testing av hypoteser og har fokus på en god og rettferdig behandling av mistenkte. Skoleringen legger vekt på kunnskaper om vitnepsykologi som blant annet innbefatter vitners og mistenktes sårbarhet og hvordan minnet fungerer. Etikk og refleksjon går som en rød tråd gjennom hele undervisningsopplegget. Dokumentasjon av avhøret gjennom video- og lydopptak er sentralt. Kurset er svært populært og blir beskrevet av etterforskere som etterlengtet kunnskap og et helt nødvendig verktøy i etterforskningen. En deltager, som snart skulle gå av med pensjon, uttrykte ettertenksomt etter kursslutt: "Hvorfor har jeg ikke fått lære dette tidligere?"
Kan vi så stole på politiets etterforskning i 2010? Den positive utviklingen de seinere åra hvor en mer vitenskaplig tankegang legges til grunn, gjør meg sikrere på at politiet håndterer kriminalsakene på en forsvarlig måte. Likevel må man ikke slå seg til ro med at dagens praksis er god nok. En kontinuerlig evaluering av praksis og et samarbeid med forskere vil kunne sikre at politiet holder seg på "Den smale sti". For å oppnå dette må politiet åpne opp for innsyn. Jeg sier som Asbjørn Rachlew: "Tiden er forbi der politiet holder sine metoder i etterforskningen for seg selv."
Jeg har erfaring som polititjenestekvinne gjennom 15 år, hvor jeg en periode underviste i avhørsteknikk, og vil i mine betraktninger fokusere på politiavhøret, som har en sentral posisjon i norsk strafferett.
I de siste ukers debatt rundt påstandene om fingerte pengebevis, er det framholdt at politi og rettsvesen sannsynligvis var preget av den kalde krigen i sin håndtering av saken. Visstnok skal dette være en forklaring på hvorfor et slikt overtramp kan ha funnet sted. Hva så med Fritz Moen, Bjugn-saken, drapet på Marius Kolstad og Birgitte Tengs? Disse er eksempler på saker som har blitt en alvorlig belastning for det norske politi og rettsvesen. Etterforskningen kan heller ikke sies å være påvirket av noen kald krig.
Generell opplæring i avhørsteknikk som baserer seg på resultater fra forskning, ble for første gang satt på timeplanen hos Politihøgskolen i 2001.Før den tid dreide opplæringen seg i stor grad om beskrivelse av lovteksten og hvordan prosessuelle regler skulle nedtegnes i avhøret. Unntaket var et kurs i avhør av barn, utviklet av forskerne Gamst og Langballe på midten av 90-tallet. Den enkelte etterforsker har stort sett vært prisgitt læring fra egne og andre kollegers praksis. Dette har også vært tilfelle i land som England og USA.
I alvorlige straffesaker har politiet benyttet de som har vært å anse som de beste avhørerne. Ifølge engelsk forskning har disse «flinke» også vært de «farligste». I søken etter kunnskap,hentet noen inspirasjon fra amerikansk avhørsmetodikk, hvor en "målet helliger midlet-holdning" har vært rådende. I USA er det fullt lovlig å lyve og trikse for å få en mistenkt til å tilstå. Straffeprosessloven og påtaleinstruksen , som er viktige holdepunkt både etisk og praktisk, for gjennomføringen av etterforskningen i Norge, gir ikke rom for slike metoder. Undersøkelser har vist at dette lovverket har blitt tøyd.
Etterforskere er presset av arbeidsgiver, media og venner på å få en løsning hvis man mener at gjerningsmannen er tatt, men ikke har bevis. Jo mer avsky saken vekker, desto sterkere oppleves presset på oppklaring. Flere forskere påpeker at politiet er svært sårbare i slike situasjoner. Uten en bevissthet rundt dette, er det en fare for at etterforskere lettere kan ty til teknikker som dreier seg om manipulasjon. Norge har vært kritisert av FNs torturkommisjon for bruken av "trussel om varetekt og isolasjon" under avhør. Etter et besøk i 1993 sier kommisjonen: « Torturkommisjonen har hørt en rekke påstander om bruk av psykologiske teknikker under avhør. Bruken av slike psykiske pressmidler ble anerkjent av en høyere polititjenestemann som delegasjonen møtte.»
Tidligere politioverbetjent i Oslo, Asbjørn Rachlews doktoravhandling (2009) "Justisfeil ved politiets etterforskning-noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak", er interessant lesning. Her vektlegges menneskets begrensede evne til å forholde seg objektivt til verden. Rachlew sier i et intervju med forskning.no: "Nøytral informasjon tar vi til inntekt for vårt etablerte syn. Men det skumleste er at vi som mennesker har en tendens til å bortforklare å ikke lete etter informasjon som strider mot vår oppfatning av hvordan verden henger sammen."
Rachlew sier videre om sin erfaring som etterforsker: «Jeg jobbet etter prinsippet om at sannhenten måtte fram, men så ikke at jeg i første rekke søkte etter min oppfatning av sannheten.” Avhøreren har stor påvirkningskraft med hensyn til påliteligheten av den informasjonen som samles inn. Det er en fare for innsamling av feilaktige opplysninger om avhører preges av en sterk antagelse av skyld, og formålet med avhøret blir å overtale den mistenkte eller vitner til å akseptere disse antagelsene.
Verden går heldigvis framover. Både Politihøgskolen og politidistriktene lokalt, fokuserer nå på opplæring av sine ansatte som tar utgangspunkt i samme grunnsyn som Europarådets torturkomité. I 2002 gjorde komiteen det klart at formålet med etterforskningen er å samle inn nøyaktig og pålitelig informasjon, ikke å få fram en tilståelse. Allerede etter besøket i 1993 anbefalte kommisjonen elektronisk opptak av avhør som standard under etterforskningen, for å dokumentere hvordan opplysningene framkommer. Politiet i Norge har også tatt denne anbefalingen inn over seg, og flere og flere avhør blir nå tatt opp på lyd og/eller bilde.
De nye teknikkene legger vekt på testing av hypoteser og har fokus på en god og rettferdig behandling av mistenkte. Skoleringen legger vekt på kunnskaper om vitnepsykologi som blant annet innbefatter vitners og mistenktes sårbarhet og hvordan minnet fungerer. Etikk og refleksjon går som en rød tråd gjennom hele undervisningsopplegget. Dokumentasjon av avhøret gjennom video- og lydopptak er sentralt. Kurset er svært populært og blir beskrevet av etterforskere som etterlengtet kunnskap og et helt nødvendig verktøy i etterforskningen. En deltager, som snart skulle gå av med pensjon, uttrykte ettertenksomt etter kursslutt: "Hvorfor har jeg ikke fått lære dette tidligere?"
Kan vi så stole på politiets etterforskning i 2010? Den positive utviklingen de seinere åra hvor en mer vitenskaplig tankegang legges til grunn, gjør meg sikrere på at politiet håndterer kriminalsakene på en forsvarlig måte. Likevel må man ikke slå seg til ro med at dagens praksis er god nok. En kontinuerlig evaluering av praksis og et samarbeid med forskere vil kunne sikre at politiet holder seg på "Den smale sti". For å oppnå dette må politiet åpne opp for innsyn. Jeg sier som Asbjørn Rachlew: "Tiden er forbi der politiet holder sine metoder i etterforskningen for seg selv."
fredag 20. august 2010
Datalagringsdirektivet
Trondheim Høyre arrangerte i går åpent høringsmøte rundt datalagringsdirektivet. Jeg benket meg som tilhører, med barna plassert glad og fornøyd på Prinsen kino. I utgangspunktet trodde jeg at mitt standpunkt var et ambivalent ja. Det kunne da ikke bli sånn at politiet ikke skulle kunne hente ut data fra basestasjoner, sms og IP-adresser lenger? Som politikvinne gjennom flere år har jeg opplevd dette som svært viktige bidrag for oppklaring av kriminalsaker.
Politiinspektør Jarl Wikdal snakket varmt om direktivet og redegjorde for dagens praksis som han var redd skulle opphøre. Politiet har i dag mulighet til å innhente opplysninger om telefontrafikk i 3-5 måneder. IP-adresser kan innhentes innenfor en periode på ca. 3 uker. Praksisen rundt innhenting av teledata er prisgitt teletilbydernes lagring av data for oppfølging av fakturering. Wikdal gav eksempler på oppklaring av innbrudd på bakgrunn av gjennomgang av telefontrafikk på aktuelle basestasjoner i området hvor innbruddet fant sted. Innlegget gjorde meg litt sikrere på at mitt nølende ja-standpunkt var riktig. Jeg trodde fortsatt direktivet var nødvendig for å sikre politiet historiske data også i framtiden. Likevel, det føltes som et valg mellom pest eller kolera. Hva med misbruk, utro tjenere og ikke minst hva med alle milliardene en innføring av direktivet vil koste samfunnet?
Høyres Heidi Nordby Lunde representerte "nei"-siden. Politiet fikk så hatten passet. De fikk klar beskjed om å ta i bruk de virkemidler som allerede fantes, og flere mer eller mindre dokumenterte eksempler på elendig politiarbeid ble formidlet. Samtidig gjorde hun det klart at nei-siden ønsker å bekjempe kriminalitet og at de ikke er imot at politiet innhenter trafikkdata etter dagens praksis.
Noe forvirret satt jeg på benkrad tre og spekulerte. Hva mente hun med det? Og hva om teletilbydernes lagringspraksis opphører, noe som er sannsynlig med nye typer abonnementer og teknologisk utvikling? Hva da? Før jeg rakk å stille spørsmål kom det fram i debatten at Høyre må sikre at mulighetene politiet har i dag, ikke forsvinner.
På bussen på vei hjem til Melhus satt jeg sammen med to lykkelige kinogjengere, og var sikker i min sak. Alt jeg trengte å høre var at politiet får opprettholde gjeldende praksis, noe som medfører lagring av data, men ikke av det omfang som dirketivet beskriver. Etter min mening er dagens muligheter for innhenting av data tilstrekkelig. Frykten for et vingeklippet politi hadde forsvunnet. Så enkelt og så vanskelig kan det være å skifte standpunkt.
Politiinspektør Jarl Wikdal snakket varmt om direktivet og redegjorde for dagens praksis som han var redd skulle opphøre. Politiet har i dag mulighet til å innhente opplysninger om telefontrafikk i 3-5 måneder. IP-adresser kan innhentes innenfor en periode på ca. 3 uker. Praksisen rundt innhenting av teledata er prisgitt teletilbydernes lagring av data for oppfølging av fakturering. Wikdal gav eksempler på oppklaring av innbrudd på bakgrunn av gjennomgang av telefontrafikk på aktuelle basestasjoner i området hvor innbruddet fant sted. Innlegget gjorde meg litt sikrere på at mitt nølende ja-standpunkt var riktig. Jeg trodde fortsatt direktivet var nødvendig for å sikre politiet historiske data også i framtiden. Likevel, det føltes som et valg mellom pest eller kolera. Hva med misbruk, utro tjenere og ikke minst hva med alle milliardene en innføring av direktivet vil koste samfunnet?
Høyres Heidi Nordby Lunde representerte "nei"-siden. Politiet fikk så hatten passet. De fikk klar beskjed om å ta i bruk de virkemidler som allerede fantes, og flere mer eller mindre dokumenterte eksempler på elendig politiarbeid ble formidlet. Samtidig gjorde hun det klart at nei-siden ønsker å bekjempe kriminalitet og at de ikke er imot at politiet innhenter trafikkdata etter dagens praksis.
Noe forvirret satt jeg på benkrad tre og spekulerte. Hva mente hun med det? Og hva om teletilbydernes lagringspraksis opphører, noe som er sannsynlig med nye typer abonnementer og teknologisk utvikling? Hva da? Før jeg rakk å stille spørsmål kom det fram i debatten at Høyre må sikre at mulighetene politiet har i dag, ikke forsvinner.
På bussen på vei hjem til Melhus satt jeg sammen med to lykkelige kinogjengere, og var sikker i min sak. Alt jeg trengte å høre var at politiet får opprettholde gjeldende praksis, noe som medfører lagring av data, men ikke av det omfang som dirketivet beskriver. Etter min mening er dagens muligheter for innhenting av data tilstrekkelig. Frykten for et vingeklippet politi hadde forsvunnet. Så enkelt og så vanskelig kan det være å skifte standpunkt.
søndag 18. juli 2010
torsdag 15. juli 2010
Burkaforbud og røykeforbud til glede eller besvær?
For noen år siden leste jeg boka: ”Tusen strålende soler” av Khaled Hosseini, og var rystet. Den handler om kvinners vanskelige kår i Afghanistan. Boka beskriver blant annet en av hovedkarakterenes møte med burka som trygg og beskyttende mot et urolig og uforutsigbart samfunn. Mariam som kvinnen heter, føler det som en lettelse å tre burkaen over hodet. Dette til tross for at hennes patriarkalske mann forordner burkabruk utenfor husets fire vegger fordi hustruens ansikt er en sak for ham alene.
Den franske nasjonalforsamlingen godkjente nettopp et forslag om å gjøre det forbudt å bruke plagg som burka og nikab på offentlige steder, til stor furore blant muslimske og ikke-muslimske kvinner og menn. Juridiske eksperter har tidligere advart franske politikere som ønsker å innføre forbudet, mot at det kan være i strid med kvinners rettigheter.
Nicolas Sarkozy mener burka er et symbol på undertrykkelse og har ingen plass i det franske samfunnet. Hva vil egentlig disse kvinnene selv? Ønsker de å iføre seg burka for å synliggjøre ærbarhet og underkastelse, men også for å føle seg trygge?
Vil vi ved å vedta et burkaforbud fjerne grunnlaget for kvinnenes følelse av trygghet? Eller vil et burkaforbud har samme virkning som røykeloven, ett av tidenes mest utskjelte forslag, som ble til ett av tidenes mest populære vedtak straks det ble fattet Jeg er klar over at sammenlikningen er noe lettvint, men ligger det ikke noen likhetstrekk i begge disse sakene?
La oss følge beslutningen i Frankrike med stor interesse i månedene framover. Loven avventer endelig godkjenning i september.
Den franske nasjonalforsamlingen godkjente nettopp et forslag om å gjøre det forbudt å bruke plagg som burka og nikab på offentlige steder, til stor furore blant muslimske og ikke-muslimske kvinner og menn. Juridiske eksperter har tidligere advart franske politikere som ønsker å innføre forbudet, mot at det kan være i strid med kvinners rettigheter.
Nicolas Sarkozy mener burka er et symbol på undertrykkelse og har ingen plass i det franske samfunnet. Hva vil egentlig disse kvinnene selv? Ønsker de å iføre seg burka for å synliggjøre ærbarhet og underkastelse, men også for å føle seg trygge?
Vil vi ved å vedta et burkaforbud fjerne grunnlaget for kvinnenes følelse av trygghet? Eller vil et burkaforbud har samme virkning som røykeloven, ett av tidenes mest utskjelte forslag, som ble til ett av tidenes mest populære vedtak straks det ble fattet Jeg er klar over at sammenlikningen er noe lettvint, men ligger det ikke noen likhetstrekk i begge disse sakene?
La oss følge beslutningen i Frankrike med stor interesse i månedene framover. Loven avventer endelig godkjenning i september.
Abonner på:
Innlegg (Atom)