HJEMREISE

Bedrøvelsen
kommer krypende
og gjør meg
hul og litt rar
Jeg skal hjem
etter alt 
som har rørt
et nysgjerrig
og sultent sinn:
Varme hender
myke blikk
kjærlige ord
uselviske
vendinger
under blå himmel
bratte fjell
og rolig hav
Et vemodig sukk
og jeg kjenner et sug
under hjertet et sted
samtidig
er følelsen
av rikdom
større enn noen gang

Et skattekammer
av minner
har vokst 

LATTER

Tvekroket står vi der
og latteren triller
den tynne mannen
er så rar
med sine fakter
og stygge briller

Det er så artig
å være sammen
og flire litt
av alt det snåle
en liten latter
litt smil og skjemt
forventes det
at han må tåle

Og så med ett
er mannen borte
han er forvandlet
på grunn av oss
han blir usynlig
med klær så sorte
som selve natten

på grunn av oss

Så blir det mørkt
vår latter stilner
det er så kaldt
og vi vil hjem
vårt fellesskap
gir ingen varme
vi har jo mistet
et felles lem

(Og ett er sikkert
den rare mannen
kommer ikke
tilbake igjen)

TRYLLEMESTER

JEG VIL LAGE ET SELSKAP
HVA HAR JEG PÅ LAGER?
JEG MANGLER JO ALT
SELV MIN KATT ER LITT MAGER

JEG HUSKER OMSIDER
AT JEG KAN Å TRYLLE
SELV SKUFFER OG SKAP
KAN JEG GANSKE LETT FYLLE

MED TANKEN JEG LAGER
ET FARGERIKT BILDE
OG SKAPER DE RETTER
JEG MANGLER FOR GILDET

JEG VEKKER TIL LIVE
EN FLOTT MASKERADE
MED TAFT OG MED TYLL
DEILIG VIN OG FANFARE

SÅ BYR JEG TIL FEST
OG TROR PÅ DET SKAPTE
OG GJESTENE LAR SEG
HENVRIVE OG AKTE

SELV DALENDE ENGLER
SER DE SOM ER GJESTER

DE SITTER TIL BORDS

HOS EN TRYLLEMESTER

LIVETS KODE

Til gull
blir alt han rører
Med distingvert verdighet
formes og omdannes
det ruvende grå
til fargespill
Ut av intet
skjer alt
og han smiler
over å ha
skjønt det
over å ha
knekt koden
livets kode:

LEV DRØMMEN
GI ALDRI OPP

Et menneske

Hva er det å være et menneske?
Det er å bevege seg
side ved side
med andre
Alene er vi aldri
selv om det oppleves sånn

Å være et menneske
er å la veier møtes
For så å være
en del av hendelsesbildet
Alene er vi aldri
selv om vi skulle ønske det sånn

Det å være et menneske
er å finne
en vei videre
selv om vi  egentlig
ikke orker
og helst vil være alene
Men alene er vi aldri

Å sitte fast
uten å finne
veien
er også en del
av det å være et menneske
Alene er vi likevel aldri
selv om det oppleves sånn

USYNLIG

Hun er så bitteliten
der hun sitter
Blender nesten inn i masten
hun lener seg mot
Hun er så liten
i kontrast til alle
som passerer
og kaster nesten ikke
skygge
Hun synes utrolig nok ikke
bak hånden
med myntkoppen
det spraglete skautet
og den løstsittende
blomstrete krimplinkjolen
Hun er så liten...
at ikke en gang skammen
finner plass.

Å bli holdt som en ettåring

Jeg blir holdt
som en ettåring
og lar det skje

Jeg tillater omfavnelsen
å røre meg
fra innerst til ytterst

Jeg lar den
varme hånden
lege dagens sår

I all min
ubehjelpelige ensomhet
tar jeg likevel imot

og lar meg holde som en ettåring