I tillegg til ulike standpunkt i kommunene har også Fylkesmannen, Fylkeskommunen, Norges Vassdrags- og energidirektorat, Jernbaneverket og Statens vegvesen sitt å si.
Beslutningsprosessene er uhorvelig lange og det kan synes som at ren og skjær flaks er det som skal til, for å komme i mål med en veistubb.
Over hele landet skjer utbyggingen av våre viktigste veikorridorer klattvis. Unntaket er noen få såkalte OPS-prosjekter (Offentlig og privat samarbeids prosjekter) hvor veiene finansieres gjennom det offentlige, men bygges av private aktører. Byggingen av E39 mellom Øysand og Bårdshaug i Sør-Trøndelag er et eksempel på et slikt prosjekt, gjennomført i rekordfart med åpning to måneder før planen. Det ble i tillegg framforhandlet en totalentrprise som kontraktsfestet vedlikeholdet på veien 25 år fram i tid. Prosjektet er å anse som en suksess. Det er uforståelig at ikke flere strekninger bygges mer helhetlig og raskere.
Hvordan greier så Sverige å bygge bedre og breiere veier i et langt høyere tempo, uten et stort omfang av bompengefinansiering? Hva er grunnen til at alt er så langtekkelig og fryktelig dyrt hos oss? Annerledeslandet Norge er også annerledes i sin prioritering av veiutbygging. Kulturlandskap og jordvern er viktig for Norge. Vi legger vekt på å beholde landet slik det er i størst mulig grad, noe som i utgangspunktet er viktig.
I Sverige er innstillingen ganske annerledes. For at landets økonomi i det hele tatt skal ha en mulighet, må de legge til rette for en infrastruktur som gjør industrien konkurransedyktig. I Norge har vi verdens beste velferdssamfunn, basert på vår sikkerhet i oljeinntekter, og vi slipper foreløpig å optimalisere driften av landet.
Hvor lenge denne tilstanden vil vare, er uklart. Kanskje 30,40 eller 50 år, og det er lenge til det. Likevel, det hadde vært greit om E6 stod klar når vi trenger et annet bein å stå på. Kanskje kan du bidra ved bruk av stemmeretten ved neste stortingsvalg? Og kanskje fører det til en Michelin-stjerne eller to i veibygging.
