Glimt i øyet

TAKK AT DU STOPPET OPP

Med lette glade steg, sikter jeg meg inn mot kirka i bygda.
Ikke fordi jeg søker inneholdet i bygningen,
men fordi det er et passende mål for min fysiske fostring.

Med stigende puls og piplende svette, løfter jeg blikket
mot kirkespiret.
Da legger jeg merke til en skikkelse der framme.

Skikkelsen blir fort større. En mann med krum rygg stavrende
bak en rulator, tar form. Til slutt jogger jeg forbi...
Men, var det ikke noe kjent med mannen?

Var det ikke Tryggve?
Jeg bråstopper og rygger, tar tak i armen til den gamle.
og sier blidt "Hei".

Øynene er uklare, litt grumsete og matte.
Han kjenner meg ikke igjen.
Ikke fordi han har mistet grepet,
men fordi synet er dårlig og konteksten uvant.

Jeg sier navnet mitt og håper han ikke føler seg misforstått.
Øynene gnistrer straks til.
"Hvordan er det med foreldrene dine?"
Jo takk, bra. De er i bryllup i Hellas.

Vi blir stående og prate.
Han tipser meg om en fin turløype langs elva,
og brått er det som om han er tilbake i 1931,
og rekordlav vannstand i Gaula.

Med lubne barnehender
plukket han opp 10 kilos lakser
som stod og stanget.
Hans russiske kamerat, Borisoff,
deltok ivrig i leken.
Han var liten og butt,
men en habil svømmer.

Så må vi gå. Jeg fryser litt
"Takk at du stoppet opp", sa han rent lykkelig
"Det var hyggelig.
Jeg hadde ikke kjent deg igjen".